Jenter på avveie....

Bogor er STORT, og vi bestemte oss for at i kveld skal vi reise ned til det vi kaller sentrum ( har ingen anelse om det er det for alle andre). Uansett så hoppet vi på en public buss og sa vi skulle til sentrum, men endte jo selvfølgelig ikke der vi hadde planlagt at bussen skulle kjøre oss.
Vi hoppet av på stasjonen for alle andre hoppet av, også var vi litt usikre på om vi var på riktig sted eller ikke. Vi var helt klart på feil sted, og bestemte oss for å ta en annen buss ned til sentrum. Ingen skjønte hva vi mente (det er ikke mange som snakker engelsk her), men heldigvis møtte vi en dame som snakket veldig godt engelsk. Hun geleidet oss på riktig buss, etter vi hadde fortalt at vi skulle på Starbucks.
Å ja da, vi kom frem til “sentrum” tilslutt.
Vi gikk inn på kjøpesentret for kjøpe oss mat. Vi valgte selvfølgelig en Indonesisk restaurant, og fikk veldig god mat. Problemet var bare at denne måtte spises med pinner, og det er jeg ikke spesielt god til.
De som jobbet i restauranten lo godt av meg da jeg stokket pinnene for å prøve å få opp litt ris, for ikke å snakke om kyllingen (skjønner fortsatt ikke hvordan man deler opp og spiser kylling med pinner).
Jeg måtte jo bare le med… hehe
Og for første gang i hele mitt liv har jeg spist et helt måltid med pinner!

.

Nok et mindre heldig bilde... hehe

Så var det en kjapp tur innom Starbucks så Eli fikk den hellige kaffen sin!

.
Deretter bestemte vi oss for å sette snuta hjem…
Vi hoppet på buss nr 6 da vi trodde at den skulle bringe oss tilbake til hotellet.
Og det tok vi skrekkelig feil.
Vi satt først på en runde… og skjønte ingen ting da vi passerte stedet det hvor vi hadde hoppet på.
Ja ja, da kan vi vel sitte på en runde til, for vi har sikkert bare oversett hotellet våres eller noe !?!
Og denne gangen kjører buss nr 6 ei helt anna rute enn den foregående (pleier ikke rutene å være like?)
Vi kom lengre og lengre unna byen, gatene ble trangere å trangere, husene så mer og mer shabby ut og det ble mindre og mindre folk. Vi satt på denne bussen i noe som føltes som evigheter, men kom selvfølgelig ikke til hotellet vårt. Til slutt hadde alle unntatt Eli og meg hoppet av bussen.
Sjåføren (som for øvrig så ut til å være rundt konfirmasjonsalder) spurte oss til slutt hvor vi hadde tenkt å hoppe av.
Øhh-… på hotellet vårt vel. Hehe. Vi ga han navn og adresse.
Det hadde han ingen anelse om hvor var, han stoppet derfor og spurte en gjeng med unggutter om de visste hvor hotellet vårt var. Neida det var det ingen som visste, helt til det kom en Petter Smart og ba oss hoppe inn i hans buss. Det ubehagelig nok stige ut av bussen i det strøket vi da befant oss i.
Vi hoppet inn i den nye bussen, og havnet i enda trangere og eklere gater enn sist. Nå begynte vi på alvor å tenke at vi var på vei til å bli bortført (igjen…)
Eli og jeg så på hverandre, skikkelig usikre på hva vi skulle gjøre. Vi satt der som to nek… og etter langt om lenge begynte det endelig å dukke opp litt folk igjen til våres store lettelse.
Og vips så var i faktisk på den buss stasjonen vi hadde hoppet av. Da forsøkte sjåføren og svindle av oss 20 000 penger, men rutinerte som vi er klarte vi og komme oss unna det også! PHU!!
.

Vi har ikke sett andre hvite folk mens vi har vært her. Innbyggerne ser veldig på oss og mange vil gjerne komme i kontakt med oss. Det er for det meste veldig hyggelige, gjestfrie og snille folk.

.

Flere nye innlegg under.